Kjæresten min kan koden til mobilen min. Da hun spurte om hun kunne flytte de private bildene og videoene våre til albumet «Skjult», sa jeg bare «ja, klart». Hun ville slippe at noen kom over dem hvis de bladde gjennom bildene mine. Hun flyttet filene, åpnet albumet og fant tre gamle bilder og videoer av meg og eksen min.
De var fra et år før vi møttes. Jeg hadde glemt at de fortsatt lå på mobilen. Vi hadde snakket ganske åpent om tidligere forhold da vi ble sammen, og de første sekundene tenkte jeg at hun kom til å ta dette omtrent som hun hadde tatt de samtalene. Så ble hun stille. Hun hadde åpnet albumet for å se bilder av oss to. Det var noe helt annet enn å høre meg fortelle om en jeg hadde vært sammen med før.
Jeg slettet alle tre filene før hun ba meg om det. Det tok omtrent like lang tid å slette dem som det hadde tatt henne å finne dem. Jeg hadde lyst til å si én gang til at de var gamle, og at jeg virkelig hadde glemt dem. Jeg hørte for meg hvordan det ville høres ut om jeg fortsatte å gjenta det.
Det er omtrent en time siden nå. Hun sa at hun trengte litt tid til å samle seg, og at vi kan skrive til hverandre i morgen. Hun har hjulpet meg gjennom mye. Det gjør vondt å se hvor lei seg hun ble på grunn av noe jeg hadde latt ligge på mobilen. Jeg tenker stadig på hvor selvfølgelig det føltes å si «ja, klart» da hun spurte.
Innen i morgen har vi begge fått litt tid til å tenke. Akkurat nå begynner alt jeg har lyst til å si med de samme to tingene hun allerede vet. Hvordan sier jeg at jeg skjønner hvorfor det gjorde vondt, uten at hun må høre hele forklaringen min om igjen?
