Katten min er med på et av bildene mine på Hinge. Jeg tenkte det var en grei måte å vise litt av livet mitt på. Etter en første date nylig skjønte jeg at han også kunne være en grunn til å droppe en date nummer to.
Hun jeg matchet med, hadde en lang liste i profilen over hva hun så etter. Jeg sveiper som regel forbi sånne profiler, men denne gangen tenkte jeg at vi kanskje ville komme godt overens når vi møttes. Vi hadde en hyggelig kveld og kysset. Noen dager senere sa hun at hun hadde tenkt på om et forhold kunne fungere. Vi bodde 35 minutter fra hverandre, og hun var allergisk mot katter.
Katten skjønte jeg godt at hun måtte ta med i vurderingen. Kjøreturen syntes jeg virket overkommelig. Det som overrasket meg mest, var at vi allerede satt og vurderte hvordan et forhold skulle fungere i praksis. Vi hadde møttes én gang. Jeg sa at jeg gjerne ville bli litt bedre kjent med henne. Hun sa at hun kanskje var ute etter en som krysset av alle boksene, og at hun ikke ville kaste bort tida til noen av oss.
Jeg er 33, og der jeg bor kan det føles litt rart å slå av en prat med en fremmed, selv på en bar. Jeg møter de fleste jeg dater på apper. En match jeg er spent på, kan stoppe etter én melding. Når jeg først kommer på date, er det som regel jeg som foreslår et sted og prøver å få en ny avtale i kalenderen. Noen ganger får jeg en melding om at vi må utsette. Så hører jeg aldri mer fra henne.
Jeg har også møtt folk jeg kjente mindre gnist med, fordi jeg tenkte at den kanskje ville komme når vi fikk snakket sammen. Noen ganger gikk jeg hjem like sikker på at vi ikke passet. Jeg valgte jo selv også, selv om jeg etter hvert begynte å føle at jeg var på intervju hver gang. Jeg har vært sammen med kvinner jeg likte og følte meg heldig som fikk bli kjent med. Jeg savner hvor selvfølgelig det kunne føles at noen ville ha meg også.
Etter to og et halvt år med dette tar jeg meg i å tenke at alle jeg møter, har en litt mer fristende match på vent. Jeg aner jo ikke hvem som dukker opp på skjermen deres. Jeg vet bare hvor fort jeg går fra å ha hatt en hyggelig kveld til å lure på hva jeg må endre ved meg selv for å få en til.
Jeg vil fortsatt ha noen i livet mitt. I det siste er jeg sliten før jeg i det hele tatt åpner appen. Føles dating så ensidig for andre også, eller har de siste årene gått mer inn på meg enn jeg har skjønt? Hvordan takler dere ensomheten når det å prøve å møte noen er noe av det ensomste dere gjør i løpet av uka?
