Vi hadde gjort det slutt, men bodde fortsatt sammen. I en måned, fram til jeg fant et annet sted å bo, fortsatte vi å prate, le og ha det fint i hverandres selskap. Vi var lei oss begge to. Likevel fungerte mye av hverdagen mellom oss fortsatt, selv om vi ikke lenger var kjærester.
Jeg er 25, og det er han også. For omtrent to måneder siden gjorde jeg det slutt fordi jeg ikke var fornøyd med sexlivet vårt. Han hadde prøvd, men sex ga ham ikke noe særlig, og han hadde ikke lyst. Vi hadde snakket om det. Dette var ikke noe han kunne endre, og jeg ønsket ikke et liv uten sex.
Bruddet var rolig og respektfullt. Det var ingen utroskap eller stor krangel som gjorde det enklere å gå. Vi var enige om at ingen av oss hadde gjort noe galt. Vi ville bare forskjellige ting seksuelt. Jeg hadde et behov han ikke kunne oppfylle, uten at det betydde at han hadde sviktet meg.
Jeg vet hvorfor jeg gikk. Likevel er det vondt å ha mistet alt som faktisk fungerte mellom oss. Vi forsto hverandre og var gode til å snakke sammen. Vi hadde ordentlige samtaler og lo mye. Jeg var så glad i ham som menneske, og de følelsene forsvant ikke da jeg flyttet ut.
I måneden etter bruddet kunne vi fortsatt ha det fint sammen hjemme. Det gjorde det vanskeligere å ta inn at forholdet var over. Han var jo fortsatt en jeg ville være sammen med, selv om vi visste at vi ikke passet sammen seksuelt.
Nå gir vi hverandre tid og rom og har lite kontakt. Han har ringt tre ganger den siste måneden. Det har vært veldig godt å snakke med ham, men samtalene minner meg også om nærheten jeg savner. Det er ikke bare det å ha en kjæreste. Det er ham jeg vil prate med, og den forståelsen og latteren vi hadde sammen.
En del av meg vil tilbake og godta at det ikke blir noe sex. Når savnet er så sterkt, føler jeg meg dum som gikk på grunn av det. Men hvis vi ble sammen igjen, ville vi fortsatt ikke ønske det samme seksuelt. Jeg vet ikke om jeg faktisk kunne slå meg til ro med det, og jeg vil ikke at han skal få dårlig samvittighet for ikke å kunne gi meg det jeg trenger.
Han har sagt at han gjerne vil være venner etter hvert, men han vet ikke om han vil klare det. Jeg håper på det, selv om ingen av oss kan love noe nå. Mest av alt vil jeg sitte i sofaen med ham igjen, prate og le. Jeg håper vi får det til igjen.
