Kjæresten min bor fem minutter unna. Det er så nært at vi kan tilbringe en kveld sammen uten å planlegge noe særlig. Kanskje det er derfor jeg synes det er vanskelig å forstå at han av og til heller vil være hjemme hos seg selv.
Vi har vært sammen i litt over et år. Vi har samme jobb, jobber som regel til de samme tidene og liker de samme fritidsaktivitetene. Ingen av oss har familieforpliktelser, dyr, studier eller helseproblemer som gjør at vi ofte må holde oss hjemme. Det burde med andre ord være ganske enkelt å finne tid til hverandre.
Det jeg prøver å finne ut av, er hvor mye det er rimelig å ønske seg. Hvor ofte sender par meldinger eller ringer hverandre? Hvor ofte møtes de bare for å være sammen? Og hvor ofte planlegger de å finne på noe utenfor huset? For meg er det tre forskjellige spørsmål, selv om alle handler om å føle nærhet.
Det er særlig de vanlige kveldene jeg blir sittende fast i. Jeg trenger ikke at hvert besøk skal være en date. Hvis han uansett skal spille eller se en serie, skjønner jeg ikke helt hvorfor han ikke vil gjøre det sammen med meg. Vi kunne hatt akkurat den samme rolige kvelden, bare i samme rom.
Samtidig skjønner jeg at det er forskjell på å være alene og å være stille sammen med noen. Jeg forstår det i teorien. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det når jeg selv synes en vanlig kveld sammen høres så fint og enkelt ut.
Da begynner jeg å lure på om jeg krever for mye. Det er ubehagelig, for et ganske enkelt ønske begynner plutselig å høres ut som en kravliste. Jeg ønsker meg litt kontakt, jevnlig tid sammen og en tur ut iblant som noen har tenkt på på forhånd.
Jeg har ikke bestemt meg for hvor ofte noe av dette må skje. Det er nettopp det jeg prøver å forstå: Hva er realistisk, og når blir det for mye?
Det er bare fem minutter mellom oss. Jeg blir stadig hengende ved hvor kort den veien er, og hvor forskjellig vi ser ut til å føle det med å ta den.
