På femten år i et forhold med svært lite sex har partneren min tatt initiativ helt av seg selv tre ganger. Tre er ikke vanskelig å holde telling på, selv over så mange år.
Jeg har alltid opplevd lysten min som ganske vanlig. Jeg ønsket nærhet med mannen jeg var sammen med. Og jeg ønsket at han skulle ha lyst på meg også. Nesten hver gang det skjedde noe mellom oss, var det jeg som hadde tatt initiativ, flørtet eller kommet med små hint. Skulle vi nærme oss hverandre, var det stort sett jeg som måtte prøve.
I mange år gjorde det vondt. Lysten på ham hang tett sammen med ønsket om et tegn på at følelsen var gjensidig. Jeg fortsatte å vise interesse og håpet på en respons som kom av seg selv, uten at jeg måtte lokke den fram.
Så prøvde jeg igjen for to år siden. Han himlet med øynene.
Akkurat da forsvant lysten min på ham. Helt. Jeg bestemte meg ikke for å trekke meg unna. Jeg måtte ikke overtale meg selv til at nå var det slutt på å prøve. Noe som hadde opptatt meg i årevis, var bare borte.
Det mest overraskende var lettelsen. Etter alle årene med lengsel og grubling trengte jeg ikke lenger å ønske at han skulle ønske meg. Jeg kunne slutte å ta initiativ og håpe at akkurat denne gangen ville bli annerledes. Jeg fikk plass til å tenke på andre ting.
Nå har det gått to år, og lysten på ham har ikke kommet tilbake. Jeg kjenner ro rundt det. Det som har skjedd mellom oss, er fortsatt det samme, men jeg går ikke lenger rundt med den lengselen. Jeg er faktisk glad for at det øyeblikket kom. Jeg klarte å slippe noe jeg ikke hadde greid å legge fra meg på egen hånd.
Jeg kan ikke love at det skjer for andre, eller si når det eventuelt skjer. Men hvis man ikke kan eller vil gå, uansett grunn, vet jeg hvor mye plass savnet kan ta. Nå vet jeg også at det kan ta slutt.
Før ønsket jeg at han skulle komme til meg uten at jeg måtte be om det. Det ønsket følger meg ikke rundt lenger.
