Kjæresten min og jeg vurderer en lek der taperen skal ha på seg håndjern. Vi kjøpte et par for en stund siden, men har ikke brukt dem ennå. Det jeg prøver å se for meg, er hva jeg gjør hvis han taper. Vanligvis liker jeg best at han tar initiativet. Nå kan det bli min tur til å finne på noe.
Det gjør planen litt mindre enkel enn den først høres ut. Å kjøpe noe sammen er én ting. Å vite hvordan det vil føles å bruke det, er noe annet, særlig hvis jeg får en uvant rolle. Håndjernene har vi. Jeg er mer usikker på rollen som kanskje følger med.
Jeg spør ikke fordi jeg vil droppe hele ideen. Jeg vil at vi skal ha det fint sammen. Men når jeg prøver å forestille meg min del av det, vender jeg stadig tilbake til det vi pleier å gjøre. Jeg vet hva jeg vanligvis liker. Jeg er mindre sikker på hvordan jeg skal ta initiativet uten å føle at jeg prøver å være en annen.
Det er forskjell på å like at han er trygg på seg selv, og å kjenne den tryggheten selv. Når jeg lar ham bestemme, kan valgene hans virke så enkle. Skal jeg ta dem, må jeg først innrømme hva jeg vil, velge noe og se hvordan han reagerer. Det kan føles sårbart allerede før vi har prøvd noe nytt.
Leken løser ikke akkurat den delen. Den kan avgjøre hvem som skal ha på seg håndjernene, men ikke hvor godt vi vil trives med å bytte roller. Å tape en lek betyr ikke automatisk at man ønsker den samme opplevelsen som den andre. Det er fortsatt noe vi må finne ut av sammen, uansett hvem som vinner.
Jeg vil heller ikke blande det å ta styringen med å måtte levere en forestilling. Han ville fortsatt vært kjæresten min. Vi slutter ikke å kjenne hverandre bare fordi rollene endres. Likevel er det lett å tenke at jeg plutselig burde vite nøyaktig hva jeg skal gjøre, uten å nøle, når vi prøver noe nytt.
Jeg vil at det skal handle om mer enn å bruke noe nytt mens vi ellers gjør som vi pleier. Det uvante er at jeg får bestemme mer. Jeg vil finne ut hvordan det føles, og om jeg faktisk liker det eller bare blir opptatt av å gjøre alt riktig.
Foreløpig vurderer vi fortsatt leken. Ingen av oss har tapt, og jeg har ikke plutselig oppdaget en ny, selvsikker side av meg selv. Vi kjøpte håndjernene for en stund siden. Først nå tenker jeg ordentlig gjennom muligheten for at det blir jeg som skal ta styringen.
