Jeg tror ikke jeg har møtt et par over 45 som fortsatt virker forelsket i hverandre. De fleste jeg kjenner, ser mer ut som om de holder ut med hverandre. De er sammen, jo da. Om de fortsatt liker å være det, er vanskeligere å få øye på.
Men dette er bare inntrykket mitt fra en liten omgangskrets. Jeg ser hvordan folk oppfører seg når andre er til stede. Jeg ser ikke hele forholdet deres.
Kanskje kjærligheten bare blir mindre synlig med årene. Det som ser hverdagslig ut utenfra, kan føles varmt og trygt for de to som lever i det. Eller kanskje noen faktisk har fått en avstand mellom seg som ingen av dem lenger regner med å gjøre noe med.
Jeg vil gjerne høre fra dere over 45 som fortsatt føler dere forelsket i partneren deres. Ligner det på følelsen dere hadde i begynnelsen, eller har det blitt noe dere ville beskrevet annerledes? Hva får dere til å se på et menneske dere kjenner så godt, og fortsatt kjenne at dere er glade for å være sammen med akkurat dem?
Jeg er nysgjerrig på lysten også. Er sex fortsatt noe dere begge har glede av? Har den delen av forholdet forandret seg på måter som har ført dere nærmere hverandre, eller har den skapt avstand? Ingenting av dette er særlig lett å vite når man bare sitter rundt samme bord.
Og hvis forholdet ikke fungerer, vil jeg gjerne høre om det også. Hva skjedde fra dere følte dere nære, til dere stort sett bare kom dere gjennom dagene sammen? Er dere enige om hva som mangler?
Jeg har ingen tall, bare et inntrykk jeg gjerne vil holde opp mot andres erfaringer. Når dere over 45 sier at dere elsker partneren deres, mener dere også at dere fortsatt er forelsket?
