Vi skulle spise taco fredag halv åtte. Avtalen hadde vært på plass i tre dager. Vi hadde valgt et sted og et klokkeslett. Et overkommelig prosjekt, skulle man tro.
Klokka kvart over fem på fredag kom meldingen. Sjefen hadde gitt henne et digert prosjekt, hun var helt utslitt, og kunne vi ta det en annen dag? Hun ville veldig gjerne finne en ny dag snart.
Antallet utropstegn tydet på stor begeistring for denne framtidige begivenheten.
Jeg svarte at det gikk helt fint. Hvil deg, og si fra når du kan neste uke. Folk får mye å gjøre. Folk blir slitne. Så vidt jeg visste, kom det fortsatt til å finnes taco.
Så ble det stille.
På tirsdag tenkte jeg at én oppfølging måtte være greit. Jeg sendte en avslappet melding, skrev at jeg håpet uka hennes gikk bedre, og spurte om torsdag eller fredag passet for taco. To konkrete dager. Jeg syntes selv spørsmålet var nokså enkelt å svare på.
Svaret var muntert. Det var fortsatt helt kaos på jobb, haha, men hun trengte definitivt en drink snart.
Torsdag og fredag ble ikke nevnt. Tacoen hadde forlatt samtalen i stillhet. Nå dreide det seg om en mulig drink et sted i det stadig større tidsrommet «snart».
Kanskje hun faktisk hadde altfor mye å gjøre. Kanskje hun likte tanken på å møtes, men ikke fikk det til. Kanskje hun ikke var interessert og håpet at jeg skulle skjønne det uten at noen av oss måtte si det høyt. Meldingene ga god plass til alle tre forklaringene.
Det er den delen som plager meg. En avlysning er lett nok å forstå. Et varmt svar som hopper over alle praktiske detaljer, gir meg bare en ny runde med gjetting. Viser jeg hensyn ved å gi henne tid, eller overser jeg et avslag forkledd som et kalenderproblem?
Jeg trenger ingen lang forklaring. Hvis interessen ikke er der, holder det med en kort melding. Det blir kanskje kleint i et minutt, men etterpå vet vi i det minste begge hva fredagen kan brukes til.
I stedet sitter jeg visst i beredskap for taco, en drink eller nytt om arbeidsmengden hennes. Jeg vil bare få planlagt helga mi.
