I starten var det lett å være med henne. Vi møttes, ble intime, og jeg fikk følelser. Vi hadde holdt på i noen måneder, og jeg hadde god grunn til å tro at dette kunne bli noe mer.
Så ble hun fjern. Jeg spurte flere ganger om vi skulle møtes, men hun var opptatt eller avlyste. Hun foreslo aldri en annen dag. Kalenderen hennes så ut til å kreve forhandlinger på regjeringsnivå, uten at jeg fikk vite når neste møte kunne finne sted.
Etter hvert gikk det opp for meg at jeg gjorde det meste. Jeg tok initiativ, holdt av tid og sørget for at muligheten for en ny date fortsatt var der. Jeg likte henne fremdeles, men begynte å bli lei av alt kontorarbeidet som fulgte med.
I forrige uke sluttet jeg å løpe etter henne. Jeg ignorerte henne ikke og kom heller ikke med noen stor erklæring. Jeg var bare litt mindre tilgjengelig og brukte mer tid på mitt eget liv. Jeg hadde begynt å gå videre og snakke med andre kvinner.
De siste to–tre dagene har hun plutselig vært veldig på. Hun svarer nesten med én gang, sender flørtende selfier, sender flere snapper før jeg rekker å svare, og starter samtaler selv. Det var altså mulig å få kontakt. Vi måtte bare slutte å prøve å finne en dag å møtes.
Jeg blir glad når hun skriver. Det er jo det som gjør dette vanskelig. Følelsene forsvant ikke da jeg sluttet å gjøre hele innsatsen. Hvis hun faktisk prøvde å få til et møte, ville jeg vært interessert.
Men flere meldinger forklarer ikke hva som har endret seg. Kanskje hun har fått mer lyst til å treffe meg. Kanskje hun bare merket at oppmerksomheten uteble og vil ha den tilbake. Foreløpig er det vanskelig å se forskjell.
Jeg vil ikke havne i en runddans der jeg tar initiativ, hun trekker seg unna, jeg gir meg, og så begynner flørtingen igjen. Vi har allerede fått til ganske mye koreografi uten å avtale en ny date. Bør jeg la henne ta neste steg og se om det følger med en faktisk plan?
