Uber-turen fra baren skulle ta omtrent et kvarter. Musikken sto lavt, vi kom i prat, og etter noen drinker stilte jeg det obligatoriske spørsmålet til en sjåfør på nattevakt: «Hva er det rareste du har opplevd på jobb?»
Han begynte å fortelle om en stamkunde. Nesten hver helg hentet han den samme fyren på forskjellige barer. Som regel var han veldig full, og som regel hadde han med seg en ny dame. Noen ganger skulle de videre til en annen bar. Andre ganger hjem til henne eller hjem til ham.
Sjåføren visste godt hvor fyren bodde, for han hadde hentet ham der også. Transportopplegget var tydeligvis på plass.
På turene satt fyren stort sett og kysset dama han hadde med seg, eller kranglet med henne. Sjåføren skjønte ikke helt hvordan en som var så full og tilsynelatende så lite hyggelig, stadig fant noen som ville tilbringe kvelden med ham. Men han ga godt med tips. Det skulle han ha.
Så svingte vi inn i gata der jeg skulle av.
«Han bor i denne gata», sa sjåføren.
Da begynte jeg selvfølgelig å lure på om jeg kjente ham. Liten by, kjent gate. Sjansen for en uheldig kobling var absolutt til stede.
Jeg hadde møtt en fyr i et par uker og var på vei hjem til ham. Da jeg bestilte bilen, husket jeg ikke husnummeret, så jeg hadde bare valgt en tilfeldig adresse i riktig del av gata. Nå ba jeg sjåføren kjøre saktere, så jeg kunne se etter huset.
Der var det. Jeg ba ham stoppe.
Det var samme hus.
Jeg hadde altså bestilt både skyss til daten og en bakgrunnssjekk. Den siste tjenesten viste seg å være klart mest nyttig.
Jeg ba sjåføren kjøre meg hjem i stedet. Uansett hva jeg hadde sett for meg den kvelden, fristet det ikke lenger å stå på trappa og prøve å få oversikt over helgeplanene hans.
Jeg blokkerte fyren og har ikke snakket med ham siden. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg ville sagt om vi støtte på hverandre.
Sannsynligvis ingenting. Jeg hadde hørt nok i bilen.
