Jeg er 36 og har nylig begynt å snakke med en mann på 42. Han virker snill og ordentlig, og er litt sosialt klønete. Det siste ble lettere å forstå da han fortalte meg noe jeg ikke var forberedt på: Han har aldri datet noen.
Han har aldri vært i et forhold eller hatt noen form for fysisk nærhet, ikke engang et kyss. Jeg ble overrasket. På dette tidspunktet i livet er jeg vant til å høre om tidligere forhold. Jeg er mindre vant til at det ikke finnes noen.
Da jeg spurte hvordan det hadde blitt sånn, ga han en ganske rett fram forklaring. Han hadde vært opptatt med å flytte til et nytt land, ta utdanning, bygge en karriere og etter hvert drive sin egen bedrift. Dating hadde stadig kommet i andre rekke.
Jeg har respekt for alt arbeidet som ligger bak. Bare det å etablere seg i et nytt land kan ta langt mer plass enn det høres ut som når man oppsummerer det i én setning. Med studier og egen bedrift i tillegg skjønner jeg at årene kan gå.
Likevel henger jeg meg opp i alderen hans. Førtito år er lenge å ha utsatt den delen av livet. Det kan godt hende forklaringen hans er hele forklaringen. Jeg klarer bare ikke helt å slå meg til ro med den.
Han ser heller ikke ut til å ha særlig mange hobbyer eller venner utenom bedriften. Dermed får jeg lite inntrykk av hvem han er når han ikke jobber. Mye av det han forteller om livet sitt, vender tilbake til jobben.
Samtidig kjenner jeg igjen noe hos meg selv som gjør dette vanskeligere. Når jeg begynner å bli kjent med noen, kan jeg lete etter feil helt til jeg har nok grunner til å trekke meg. Etterpå lurer jeg noen ganger på hva som kunne skjedd hvis jeg hadde gitt det litt mer tid.
Jeg vil ikke avskrive en snill mann fordi livet hans har fulgt en annen tidsplan enn jeg er vant til. Men jeg vil heller ikke overse noe bare fordi jeg er redd for å gjenta mitt eget mønster.
Er han bare sent ute med kjærligheten etter et liv der jobben har tatt mest plass, eller ligger det mer bak? Og hvor mye av det jeg lurer på, handler egentlig om ham?
