Jeg er i 30-årene og har aldri hatt kjæreste eller opplevd romantisk nærhet. Det var vanskelig nok å snakke om før jeg tok det opp med en venninne.
Hun var ganske direkte. Hun mente at kvinner ville se det som et faresignal at en mann på min alder aldri hadde vært i et forhold, særlig siden jeg ikke kunne forklare det med religiøs overbevisning. Jeg fortalte henne om noe som bekymret meg, og satt igjen med enda mer å bekymre meg for.
Jeg har prøvd å jobbe med meg selv. Jeg har også blitt avvist flere ganger. Hun tolket avvisningene som et tegn på at endringene ikke hadde virket, og mente jeg heller burde konsentrere meg om hobbyer og interesser.
Det er selvfølgelig ikke noe galt med å ha interesser. Men i denne samtalen lå det noe tyngre bak forslaget. Verden er urettferdig, sa hun. Noen er rett og slett ikke ment å finne noen eller være aktuelle som kjæreste.
Det er tungt å høre fra noen man har valgt å betro seg til. Jeg vet at hun ikke kan snakke på vegne av alle kvinner jeg kan komme til å møte. Likevel traff ordene hennes en frykt jeg allerede hadde: at mangelen på erfaring blir vanskeligere å forklare for hvert år som går.
Nå vet jeg ikke hvor mye vekt jeg skal legge på det hun sa. Gjør det virkelig så mye større forskjell å være i 30-årene uten en eneste kjæreste bak seg? Kan noen bli kjent med meg uten at alt jeg ikke har opplevd, blir det viktigste ved meg?
Jeg gikk inn i samtalen med en følelse av å ligge etter. Jeg gikk derfra og lurte på om det fortsatt fantes en vei inn.
