Jeg er 29 og har aldri vært i nærheten av å få et forhold. Så når jeg ser menn skrive at kvinner har det lett på datingmarkedet, lurer jeg på hvem de ser for seg. Det virker i hvert fall ikke som om de mener meg.
Jeg er svart, høy, mørkhudet og autist. Det er helt vanlige opplysninger om meg. Men når jeg stadig ser innlegg om hvem folk ikke vil date, begynner de samme opplysningene å føles som grunner til at jeg bør regne med å bli avvist.
Noen skriver at de ikke liker svarte kvinner. Andre kommenterer at autister er rare. Å se en eller annen variant av det hver dag tærer på meg. Jeg trenger ikke lete etter en dom over meg selv for å sitte igjen med følelsen av å ha fått en.
Og før noen foreslår at jeg må slutte å velge den samme typen menn: Det gjør jeg ikke. Den forklaringen er frustrerende fordi den gir meg en datinghistorie jeg aldri har beskrevet, og så ber meg ta ansvar for den. Jeg sier jo at jeg aldri har vært i nærheten av et forhold.
Det som går mest inn på meg, er hvor skråsikre folk er. Kvinner har masse å velge mellom. Kvinner kan finne noen når de vil. Det blir sagt som om det å være kvinne avgjør hele saken. Så sitter jeg der og prøver å forstå hvor mitt eget liv passer inn.
Slik jeg ser det, er det konvensjonelt pene kvinner folk har i tankene. Vi andre blir knapt nevnt, bortsett fra når noen vil lage en vits eller fortelle om en preferanse som treffer oss rett i magen.
Jeg er sint. Men under sinnet har jeg så lyst på bekreftelse at jeg blir flau over det. Si at noen kan ha lyst på meg. Enkelte dager har jeg lyst til å legge til: Vær så snill, selv om du må lyve. Så sliten blir jeg av å lese alle grunnene til at folk visstnok ikke vil ha meg.
Så dukker det opp enda et innlegg om hvor lett kvinner har det. Og der sitter jeg igjen, 29 år gammel, med lyst på et forhold, og lurer på hvordan jeg ble usynlig i en samtale som liksom handler om meg.
