En time etter den andre daten vår sendte han meldingen om at han ikke ville fortsette. Jeg var fortsatt på det stadiet der jeg virkelig likte ham. Han hadde allerede kommet dit at han prøvde å avslutte på en hyggelig måte.
Vi hadde sendt mye meldinger i rundt to uker. Jeg syntes han var søt, men det var mer enn det. Han var den første fyren jeg hadde kjent en ordentlig forbindelse med. Jeg hadde aldri likt noen så sterkt før. Jeg trengte ikke å overtale meg selv til å være interessert. Jeg bare var det.
Han skrev at det hadde vært veldig hyggelig, før han kom til det som gjorde det klart at det ikke ble noen ny date. Jeg klarte ikke å la det ligge. Jeg spurte hvorfor.
Vi hadde visst ikke samme humor. Han sa at jeg var et flott menneske.
Jeg vet ikke hvilket svar jeg hadde håpet på, eller om en annen forklaring ville gjort mindre vondt. Nå sitter jeg og lurer på hvordan vi kunne gå fra de samme samtalene med så ulike følelser. Jeg syntes vi hadde kontakt. Hadde jeg oversett noe åpenbart?
Jeg har begynt å tvile på om jeg klarer å merke når en fyr liker meg. Meldingene betydde noe for meg. Det gjorde den andre daten også. Ingen av delene var noen garanti, men jeg skjønte ikke hvor mye jeg hadde begynt å håpe før det plutselig ikke var noe å håpe på.
Jeg slettet Hinge. Akkurat nå virker det utmattende å begynne en ny samtale, bli interessert og vente på å finne ut om følelsene er gjensidige. Jeg klarer ikke å forestille meg å gjøre alt det igjen mens jeg fortsatt ønsker at det skal være ham.
Det verste er hvor lite vi rakk å oppleve, og hvor mye jeg ønsket skulle komme etterpå. To dater gir ikke mange minner. De gir god plass til alt som kunne ha skjedd.
Jeg får stadig lyst til å sende ham en melding og spørre om vi kan prøve igjen. Jeg vet at han allerede har svart på om han vil møtes mer. Jeg prøver å la være å stille det samme spørsmålet på en annen måte.
