Han jeg dater, har bedt meg skrive en liste over ting jeg ønsker meg før jeg drar hjem til ham i helgen. Han er veldig underdanig og sier han vil kjøpe hva som helst for å glede meg. Hva som helst. Tydeligvis er det akkurat de ordene som får alle ønskene mine til å forsvinne.
Så langt har jeg blomster og sjokolade. Et fullt respektabelt utvalg, hvis oppgaven er å fylle en liten valentinsutstilling.
Jeg har ikke tenkt å ta helt av. Tilbudet hans gir meg ikke lyst til å undersøke hvor stor skade jeg kan gjøre på økonomien hans før søndag. Jeg liker tanken på å få noe gjennomtenkt, og han liker tydeligvis tanken på å skaffe det til meg. Den delen er enkel nok.
Problemet er at han virker som om han ønsker seg en utfordring. Kanskje ikke med alt på listen, men med én eller to ting som krever litt innsats. Noe han må gjøre seg flid med å finne. Det er i hvert fall slik jeg tolker ham.
Da føles blomster og sjokolade litt beskjedent. Begge deler er hyggelig. Begge deler finnes også på matbutikken, muligens før han har rukket fram til brødet.
Jeg prøver å komme på noe jeg faktisk har lyst på, og som samtidig gir ham den oppgaven han ser ut til å ønske seg. «Faktisk» er et viktig ord her. Jeg vil ikke be om noe som er vanskelig å finne bare for at det skal være vanskelig, og så måtte stråle av glede over en ting jeg aldri ønsket meg.
Det er et merkelig lite problem. Han tilbyr seg å skjemme meg bort, og jeg svarer med å bli usedvanlig praktisk. Når jeg får skrive en ønskeliste uten begrensninger, viser det seg at jeg trenger tydeligere rammer.
Helgen nærmer seg. Blomstene står fortsatt på listen. Sjokoladen holder plassen sin. Jeg kommer bare ikke på den ene tingen som kan få ham til å si, godt fornøyd: «Den måtte jeg lete litt etter.»
