For omtrent to måneder siden rettet jeg på en fyr i klassen da han svarte feil på et spørsmål. Han så irritert ut. Jeg er 22, og har tydeligvis nådd alderen der et riktig svar kan få et overraskende langt etterspill.
For tre uker siden regnet det, så jeg beholdt lua på i timen. Da han kom bort mot gruppa mi, så han ned, smilte eller lo litt og tok seg til nakken. Da han kom frem, vendte han seg mot de andre og unngikk å se på meg.
Jeg unngikk å se på ham også. Hvis han ikke skulle anerkjenne at jeg var der, hadde jeg ingen planer om å stå for all øyekontakten alene. Det har gitt oss lite informasjon, men en nokså stabil ordning.
Siden da virker det som han ser unna hver gang jeg ser mot ham. Vennene hans virker heller ikke særlig interesserte i å snakke med meg eller møte blikket mitt. Jeg får følelsen av at de misliker meg, selv om ingen har sagt det. Så vidt jeg vet, består hele anklagen av at jeg kunne svaret mens andre hørte på.
Hvis jeg ikke hadde rettet på ham, hadde vel noen andre gjort det. To måneder burde være brukbar tid til å komme over et feil svar. Jeg har lurt på om han er usikker eller umoden, men grunnlaget mitt er et irritert ansiktsuttrykk og påfallende lite samtale.
I går kom han litt sent. Da jeg sa noe i timen, så han i min retning. Om han faktisk så på meg, er mer uklart. Senere skulle vi jobbe i grupper. Han manglet noen å jobbe med og ble med i en gruppe nær min. Dermed satt han omtrent vendt mot oss, noe som ikke akkurat gjorde saken lettere å tolke.
Han snakket verken med meg eller gruppa mi. Da jeg gikk forbi ham og vennene hans, så han ikke på meg. Andre ganger, når jeg virket opptatt, fikk jeg inntrykk av at han kikket bort.
Vennene hans fortsetter å ignorere meg. Han fortsetter å være stille. Likevel sitter jeg her med et spørsmål som kanskje er litt ambisiøst med tanke på bevisene: Kan han like meg?
