Etter et par måneder med prating skal jeg endelig på første date med denne fyren i kveld. Vi avtalte det for noen uker siden, så jeg har hatt god tid til å glede meg. Og deretter god tid til å grue meg til ting som ennå ikke har skjedd.
Hvis vi kysser, for eksempel: Kommer han til å regne med å bli med meg hjem? Og hvis jeg ikke inviterer ham, vil han tro at jeg ikke er interessert?
For det er jeg. Veldig. Vi har allerede snakket om hva vi liker i senga, så jeg har neppe gitt inntrykk av at dette bare er en hyggelig meningsutveksling. Jeg har ikke vært så tiltrukket av noen på flere måneder. Han er deilig, og jeg har lyst til å finne ut mer av akkurat det.
Problemet er rommet mitt. Der pågår det for tiden både pakkelagring og møbelmontering. Det står esker rundt omkring, og en stol og et skrivebord er underveis. Tar jeg ham med hjem, får han møte både meg og et prosjekt med løse deler.
Så var det badet. Jeg har ikke lyst til å vaske det. Det er hele forklaringen. Skulle gjerne hatt en mer spennende grunn, men akkurat nå står en skitten servant mellom to voksne mennesker som har lyst på hverandre.
Vi er begge nesten tretti, og han bor hos foreldrene sine. Jeg skjønner derfor at mitt sted kan virke som det opplagte alternativet. Jeg vet bare ikke om han allerede har gjort det til kveldens siste stopp i hodet sitt.
Jeg vil heller invitere ham en annen gang. Lysten er der, men leiligheten stiller svakt som vertskap. Likevel er jeg redd for at et kyss og et «takk for i kveld» skal oppfattes som at jeg plutselig trekker meg, særlig etter samtalene våre.
Vi har ikke engang vært på daten, og jeg har allerede begynt å bekymre meg for avslutningen. Jeg vet at jeg vil møte ham i kveld. Om han blir skuffet hvis kvelden slutter uten omvisning blant pakkene mine, vet jeg fortsatt ikke.
