Etter en 17 timer lang vakt med catering ville jeg bare hjem, ligge inntil kjæresten min og se på TV. Det hadde jeg sagt til ham når jeg fikk tid til å sende en melding i løpet av dagen. Han syntes det hørtes hyggelig ut og foreslo en serie. Han hadde ikke lovet noe direkte, men jeg trodde vi hadde en kveld sammen å glede oss til.
Jeg er 24, han er 26, og vi har bodd sammen i omtrent ett år. Fem til sju ganger i løpet av det året har han blitt ute mye lenger enn forventet eller latt være å svare i flere timer når jeg har spurt når han kommer hjem. Jeg er ikke redd for utroskap. Jeg vil ha en oppdatering, og av og til bekymrer jeg meg for dømmekraften hans sent på natta.
Dessuten er det ulike regler for oss. De to sjeldne gangene jeg har vært ute tilsvarende sent, har han blitt sur, selv om jeg fortalte hvor jeg var, hva jeg gjorde og hvem jeg var sammen med. Han kjenner de vennene også.
Kvelden før denne vakta var han ute til rundt midnatt uten å si omtrent når han ville komme hjem. Jeg hadde ligget og duppet foran TV-en siden ti. Jeg sover dårlig alene, noe jeg ikke legger skylden på ham for, men det ble bare rundt tre og en halv time med ordentlig søvn før alarmen ringte halv fem.
Så fulgte en dag med kasser, bord, matleveringer og lasting av lastebil. Jeg gikk omtrent 16 kilometer. Etterpå ventet enda seks arbeidsdager før neste fridag.
Den kvelden hadde vennene våre Thanksgiving-middag og bål. Datoen var blitt flyttet i siste liten, så jeg hadde i praksis ingen mulighet til å bli med. Jeg var ikke sur for at han dro. Problemet oppsto da jeg kom hjem, og han sa at han ikke ante når han skulle dra derfra.
Han ville at jeg skulle komme, bli til festen var over og hjelpe til med ryddingen. Ifølge ham var den eneste realistiske måten å få ham hjem før halv tre eller tre på at han hentet meg, tok meg med og kjørte oss hjem når jeg ikke orket mer. Han ville ikke dra tidlig på egen hånd, for han hadde det gøy med bestevennene sine.
Da jeg sa at det såret meg, og at jeg ville slappe av sammen med ham, svarte han bare med å spørre om jeg kom. Alle ville jo ha meg der.
Jeg hadde gledet meg til å komme hjem hele dagen. Nå måtte jeg visst ut igjen for å få tid med ham. Jeg er så sliten at jeg tviler på min egen reaksjon, men ber jeg egentlig om for mye?
