Det er en dame på treningssenteret jeg har sett jevnlig i noen måneder. Så langt består hele bekjentskapet vårt av blikk. Ingen navn, ingen samtaler. Bare overraskende stabil øyekontakt.
Jeg synes hun er søt. Akkurat det er enkelt. Resten må tolkes, og det er litt upraktisk, siden jeg egentlig kom hit for å trene.
Vi møter blikket til hverandre ganske ofte. Noen ganger merker jeg at hun ser på meg. Andre ganger blir vi stående og se på hverandre i noen sekunder før en av oss ser bort. Det føles som det kan være noe der, men det lille ordet «kan» har mye ansvar her.
Vi har altså aldri snakket sammen. Jeg vet ikke om hun ville satt pris på at jeg kom bort, eller om vi bare har blitt to kjente ansikter som stadig oppdager at den andre ser. Begge forklaringene har nå hatt flere måneder på å slå rot.
Jeg har lyst til å presentere meg. Ikke noe stort opplegg. Helst bare en liten samtale der jeg får sagt navnet mitt, og ingen føler behov for å bytte treningssenter etterpå.
Det er der jeg nøler. Vi trener jo begge her fast. Hvis jeg har misforstått, er dette ikke et kleint møte på et sted jeg aldri skal tilbake til. Vi kommer antakelig til å fortsette å se hverandre, kanskje mens vi begge blir svært opptatt av veggen.
Jeg vil ikke gjøre henne ukomfortabel. Samtidig skjønner jeg at det å utveksle blikk på ubestemt tid er en nokså langsom måte å bli kjent på. Etter flere måneder har vi ennå ikke kommet like langt som to personer som venter på heisen.
Så nå står jeg fast ved den aller minste åpningen. Skal jeg smile først og se om hun smiler tilbake? Eller gå bort når det passer, og faktisk si hei?
Jeg har lyst til å bli kjent med henne. Jeg klarer bare ikke å bestemme meg for om neste steg er et smil eller en setning.
