Jeg er 31, og forrige uke matchet jeg med en kvinne på 27. Vi skrev jevnt sammen fram mot middagsdaten på torsdag, så det føltes lovende. Jeg hadde bestilt bord på en fin restaurant. Det praktiske var i orden.
Bildene på profilen hennes var litt uklare, og i meldingene beskrev hun seg flere ganger som rar. I ettertid har jeg begynt å lure på om jeg burde ha reagert på det. Samtidig dekker jo «rar» ganske mye. Det er begrenset hvor grundig man får undersøkt den saken på melding.
Hun kom ti minutter for sent, med bustete hår og tydelig krøllete klær. Jeg fikk et dårlig førsteinntrykk. Jeg hadde valgt et fint sted, og hun møtte ikke helt de forventningene jeg hadde gjort meg.
Men daten var ikke noen katastrofe. Maten var god, og jeg likte samtalen. Det skjedde ingenting dramatisk som gjør det lett å forklare hvorfor jeg ikke ville treffes igjen. Vi hadde egentlig en hyggelig middag. Det gjør begrunnelsen litt mindre oversiktlig.
Mens vi snakket, fikk jeg likevel inntrykk av at mye i livet hennes var uavklart. Jeg gikk ikke derfra med lyst til å date henne videre. Jeg kunne ha det hyggelig med henne en kveld uten å ønske meg en til.
Jeg trengte en dag på å finne ut hva jeg følte, så jeg tok ikke kontakt med en gang. Da middagen var over, hadde jeg ikke noe klart svar. Da jeg først hadde det, visste jeg at jeg ikke ønsket en ny date.
Jeg prøvde å si fra på en skånsom måte. Et sted underveis tilbød jeg at vi kunne være venner.
Det er akkurat den delen jeg stadig kommer tilbake til. Jeg visste at jeg ikke ville fortsette å date, men jeg er mindre sikker på hva jeg egentlig mente med vennskapstilbudet. Der og da hørtes det hensynsfullt ut. Nå virker det som om jeg kom med et nytt forslag mens jeg prøvde å takke nei til det første.
Så jeg lurer på hvor godt jeg håndterte dette, særlig det siste tilbudet. Jeg trengte visst en dag på å forstå hva jeg syntes om daten, og litt lenger på å forstå min egen avslutning.
