Som regel er det jeg som inviterer, bestiller bord og betaler. Det har aldri krevd noen prinsipperklæring. Men foreslår jeg å gjøre det litt annerledes en gang iblant, blir det straks debatt.
Jeg har begynt å dele regningen når det er tydelig at daten ikke fører noe sted, så lenge vi begge er enige. Vi har møttes, snakket sammen og funnet ut at det neppe blir en neste gang. Da synes jeg halvparten på hver er en helt grei avslutning. Romantikken kan gå i minus selv om regnskapet går opp.
Det jeg er lei av, er forventningen om at jeg skal betale fordi jeg er mann. Jeg spanderer gjerne, og gjør det som oftest, særlig hvis jeg har lyst til å se henne igjen. Men jeg vil at det skal være noe jeg velger. Hele min anseelse som gentleman burde ikke stå og falle på en kortterminal.
Akkurat når regningen kommer, skal man visst tolke ganske mye. Mener hun det når hun foreslår å dele? Er det en test? Trekker hun poeng hvis jeg sier ja? Selv har jeg en tendens til å tro at folk mener det de sier. Blir vi enige om å betale halvparten hver, tenker jeg at vi har klart å snakke sammen om middagen.
Da jeg tok opp dette, var noen av reaksjonene så sinte at man skulle tro jeg hadde foreslått inngangspenger. Jeg prøvde ikke å bestemme hvordan alle andre skal date. Jeg synes bare det bør være uproblematisk at to voksne blir enige om å betale for seg.
Kanskje ville det også gjort det mindre fristende å dra på date uten særlig interesse eller innsatsvilje. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at det føles bedre å spandere når det ikke oppleves som en plikt.
Og ingen trenger en melding etterpå der middagen føres opp som dokumentasjon på bortkastet tid. Å kjøpe noen mat gir ikke krav på en ny kveld sammen.
Vil jeg betale, betaler jeg. Vil vi begge dele, gjør vi det. Så kan vi gjøre opp, si ha det og gå hver til vårt uten å innkalle til høring.
