Jeg møtte en fyr på bar, og dagen etter dro jeg til campingvogna hans og lå med ham. En grei start. Jeg hadde møtt noen jeg likte, vi hadde det fint, og jeg hadde tydeligvis tatt litt lett på spørsmålet om hvem som eide campingvogna.
Noen dager senere spurte han på melding om jeg ville komme igjen. Det ville jeg, men det var for gjørmete til at jeg kunne kjøre dit. Jeg hadde lyst til å treffe ham. Bilen min hadde ikke meldt seg på det samme prosjektet.
Han ordnet det så en kompis kunne hente meg. Dermed var transporten løst, som var det eneste problemet jeg visste at vi holdt på å løse.
Da vi kom fram, tok fyren fra baren meg med inn på soverommet. Vi lå sammen igjen. Så langt gikk besøket omtrent som forventet.
Så dro han.
Det var da jeg fikk vite at campingvogna slett ikke var hans. Den tilhørte kompisen som hadde hentet meg. Jeg hadde altså vært der to ganger uten å vite hvem jeg var på besøk hos. Selvtilliten hadde i hvert fall vært på plass.
Da den første fyren var borte, ble kompisen og jeg sittende sammen. Han var ganske kjekk, noe jeg fikk bedre anledning til å legge merke til nå som vi faktisk tilbrakte tid sammen.
Vi fant tonen og endte med å ligge sammen, vi også. Og helt ærlig var det mye bedre enn med han første. Det var ikke en sammenligning jeg hadde sett for meg å gjøre da jeg forklarte at veien var for gjørmete.
Nå tror jeg at jeg kommer til å dra tilbake for å treffe kompisen. Jeg kunne gjerne ligget med begge igjen, altså. Jeg hadde det fint med dem begge, selv om den ene ga meg litt mer lyst til å komme tilbake.
Neste gang vet jeg i det minste hvem som eier campingvogna.
