Jeg gruer meg allerede til jul, og årsaken er en mann som bare har vært god mot meg. Han er raus, snakker om en framtid sammen og har råd til omtrent alt jeg kunne finne på å kjøpe til ham.
Vi har bare datet en kort stund. Jeg er 52, eier hus og bil og har en god jobb med sekssifret lønn. På papiret har jeg det bra økonomisk. Likevel følger jeg med på hva ting koster. At jeg er sparsommelig, er noe av grunnen til at jeg har råd til det jeg har.
Han har en helt annen økonomi. Når han snakker om reiser vi kan ta sammen, og steder vi kan bo som jeg aldri kunne vurdert å bestille selv, beskriver han en hverdag han er vant til. Jeg hører om noe som høres fantastisk ut, og begynner nesten straks å tenke på hva jeg kan bidra med.
Jeg har også lyst til å spandere på ham. Kjøpe noe spesielt eller ta ham med et flott sted uten samtidig å regne på hva det vil gjøre med budsjettet mitt. Selv med en god lønn har jeg ikke råd til å leve slik han gjør.
Vi har ikke vært fysisk intime ennå. Jeg tror han ønsker at vi skal bli eksklusive og ta forholdet videre. Jeg nøler, selv om han behandler meg godt. En del av meg lurer på om han ville passet bedre sammen med noen som har en økonomi nærmere hans egen.
Han har ikke gjort noe galt. Det er jeg som blir ukomfortabel. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta imot så mye uten å føle at jeg burde kunne gi det samme tilbake.
Det blir veldig konkret når jeg tenker på jul. Det burde være hyggelig å velge en gave. I stedet lurer jeg på hva som kan føles spesielt for en som bare kan kjøpe det han ønsker seg.
Jeg vil gjerne høre fra folk som har vært på begge sider av en sånn forskjell. Når den ene har råd til så mye mer, hvordan gir man tilbake, og hvordan ble dere komfortable med det?
