Da vi begynte å date, var det to uker siden hun hadde gått ut av et forhold som hadde vart i åtte år. Det er vanskelig å overse den tidslinjen når jeg forteller om det nå. Men den gangen tenkte jeg også på at vi allerede hadde kjent hverandre i to år. Jeg var ikke en hun nettopp hadde møtt.
De første tre månedene hadde vi det veldig fint. Jeg følte at dette kunne bli noe varig, og det var ikke bare ønsketenkning. Det var mye mellom oss som ga meg grunn til å være glad for forholdet.
Så ble det mer seriøst, og omtrent samtidig ble hun mindre varm og kjærlig. Jeg merket forskjellen, selv om jeg ikke klarte å forstå hva den skyldtes. Det jeg visste, var at hun ikke viste meg like mye nærhet som før.
Etter seks måneder gikk vi fra hverandre. Hun sa at hun trengte tid for seg selv, og at hun ikke så for seg å være i et forhold med det første, heller ikke på litt sikt.
Jeg har prøvd å forstå hva hun mente. Åtte år er lenge å dele livet med noen. To uker er kort tid før man går inn i noe nytt. Jeg skjønner godt at hun kan ha hatt behov for å være alene. Det jeg ikke vet, er om det var derfor det tok slutt mellom oss.
At vi kjente hverandre fra før, gjør det vanskeligere for meg å tenke at de første månedene bare var noe uforpliktende. Vi hadde jo en historie allerede. Samtidig kunne ingen av oss vite hvordan det ville føles å være kjærester når forholdet ble mer alvorlig.
Jeg vet egentlig bare rekkefølgen: Vi hadde en god start. Så trakk hun seg mer unna. Til slutt gjorde vi det slutt, og hun sa at hun ville være alene.
Var det virkelig tid for seg selv hun trengte, eller prøvde hun å si at hun ikke ville være sammen med meg?
