Jeg har vært sammen med kjæresten min i en måned, og vi har tilbrakt nesten hver dag sammen. Vi er veldig tiltrukket av hverandre, og det er jo fint. Det betyr også at han ganske tidlig har fått møte utgaven av meg som nettopp har våknet.
Jeg skjønner ikke helt hvordan folk blir komfortable med den delen. Først er man den personen som møter opp på date, nydusjet og ordentlig. Så ligger man plutselig der etter en hel natts søvn og puster rett inn i det nye forholdet.
Jeg synes morgenånde er ubehagelig. Det samme gjelder kroppslukt og alt det vanlige kroppslige som følger med når man er tett på hverandre. Jeg visste selvfølgelig at mennesker fungerer sånn. Jeg likte bare bedre å vite det på et teoretisk nivå, uten selv å måtte demonstrere.
Når vi er sammen så mye, er det vanskelig å holde seg like nyvasket og velstelt hele tiden. Før eller siden ser han meg akkurat som jeg er. Det tidspunktet kom visst før vi hadde rukket å være sammen i en hel måned.
Han virker helt avslappet. Han har ikke sagt noe som tyder på at han blir frastøtt. Han kysser meg selv når jeg har morgenånde, og virker heller ikke plaget av de mindre delikate sidene ved å være intime. Ser jeg bare på det han faktisk gjør, er det ingenting å klage på.
Likevel klarer ikke jeg å slappe av. Jeg er redd for at noe han ikke bryr seg om nå, etter hvert skal gjøre ham mindre tiltrukket av meg. Det er litt merkelig å bli kysset og samtidig lure på om den andre virkelig har vurdert saken grundig nok.
Jeg liker å være nær ham. Jeg vil ikke bruke tiden vår på å kjenne etter om jeg lukter, eller tenke at jeg burde ha pusset tennene tidligere. Han virker trygg på dette. Jeg er bare ikke helt der selv.
Så jeg lurer på hvordan menn opplever sånne ting. Kan det vanlige ved en kropp endre tiltrekningen? Kjæresten min har ikke gitt meg noen grunn til å tro det. Han kysser meg fortsatt om morgenen. Jeg er fortsatt veldig klar over at det er morgen.
