Jeg skulle ha nye briller og ble stående og prate en stund med han som hjalp meg hos optikeren. Han var varm og lett å snakke med, så jeg ble glad da jeg kom tilbake for å hente brillene i dag og så at han var på jobb. Denne gangen ble praten kortere. Det var jo strengt tatt bare brillene jeg skulle hente.
Jeg rakk å spørre hva han skulle i Thanksgiving-helga, og ut fra svaret skjønte jeg at han er singel. Da gjenstår det litt vanskeligere spørsmålet om han kunne tenke seg å ta en kaffe med meg og fortsette praten vi begynte da jeg sto der og prøvde briller.
Jeg fikk lyst til å bli bedre kjent med ham fordi han var så hyggelig. Det er også en ganske sentral del av jobben hans. Jeg har ennå til gode å se forskjell på smilet til en som gjerne vil se meg igjen, og smilet til en som er fornøyd med at brillene sitter som de skal.
Butikken er ett stort, åpent rom. Spør jeg ham over disken, kan kollegene hans fort få med seg både spørsmålet og svaret. Jeg vil helst at han skal få tenke på det i fred etter at jeg har gått.
Det lå noen konvolutter på disken. Jeg kunne skrive navnet og nummeret mitt på en av dem, si at det var hyggelig å prate med ham og gi ham den på vei ut. Foreløpig har jeg ikke gjort det. Jeg er usikker på om jeg bør nevne kaffe, eller om et telefonnummer som plutselig dukker opp på disken, sier nok i seg selv.
Ville det føltes greit fra hans side av disken? Hvis du har vært i en lignende situasjon, på den ene eller den andre siden, hva ville du faktisk sagt?
