Tre dager etter at vi matchet på Bumble, hadde vi sendt hverandre kanskje fem meldinger. Da sa han at han hatet å skrive med tomlene, og foreslo at vi skulle snakke sammen som voksne. Jeg ga ham nummeret mitt. Fem minutter på telefonen hørtes passe ut for å finne ut om vi hadde noe å snakke om før vi avtalte å ta en drink.
Han ringte kvart over fem på en tirsdag. Jeg svarte og hørte vind, en motor og noe som hørtes ut som grus under dekkene. Et sted inni alt det spurte en mann om jeg kunne høre ham. Så ropte han at han var på vei ut på motorveien. Det første jeg lærte om ham på telefonen, var at håndfrien i pickupen hans fikk med seg stort sett alt.
Jeg burde ha lagt på etter fem minutter. Samtalen varte i førti. Hver gang jeg prøvde å runde av, kom han på en historie til. Når et vogntog passerte på venstre side, hevet han stemmen akkurat nok til at jeg skulle ønske han lot være. Jeg hadde begynt samtalen med å lure på hvordan vi ville ha det over en drink. Nå lurte jeg mest på hvor langt han hadde igjen å kjøre.
Så svingte vi inn på Wendy’s. Jeg sier «vi» fordi jeg tydeligvis var med. Han avbrøt samtalen to ganger for å bestille og slo aldri av mikrofonen. Jeg satt med telefonen trykket mot øret og hørte på en mann jeg aldri hadde møtt, diskutere poser med grillsaus. Jeg husker ikke hva vi snakket om rett før. Jeg husker grillsausen.
Et stille rom og en kopp kaffe hadde holdt lenge. Der hadde jeg gjerne gitt ham fem minutter. Det jeg fortsatt lurer på, er når han tenkte «Dette går jo bra». Var det mens han ropte over et vogntog, eller mens han forhandlet om ekstra saus?
