I går kveld, etter den tredje daten vår, kjørte jeg henne hjem og fulgte henne inn. Jeg sa at jeg hadde hatt det skikkelig hyggelig, og spurte om jeg kunne kysse henne. Hun fniste og sa «Ikke ennå!» Vi klemte, og så dro jeg. Alt det klarte jeg å gjøre som et helt vanlig menneske. Grublinga kom senere.
Middagen hadde gått bra. Vi lo mye, og jeg følte at jeg ble litt bedre kjent med henne. Det var fint, for vi hadde allerede sendt meldinger fram og tilbake i halvannen uke før vi møttes første gang. Når jeg tenker meg om, kunne jeg godt spart noen av de samtalene til vi faktisk satt ved et bord med mat på.
De to første datene hadde også vært fine. Jeg hadde ikke prøvd å kysse henne på noen av dem, og det var hun som foreslo at vi skulle møtes en tredje gang. Det ble jeg glad for. Vi er begge 20, og jeg har ikke datet så mye. At hun sa rett ut at hun ville se meg igjen, var vel det tydeligste svaret jeg hadde fått på noe som helst hele uka.
Jeg hadde tenkt å spørre henne under middagen hva hun var ute etter, eller hvordan hun så på oss to. Så ble vi sittende og prate, og jeg glemte hele spørsmålet. Det dukket selvfølgelig opp igjen etter at jeg hadde kjørt henne hjem. Da var jeg alene og kunne formulere det helt perfekt.
Nå er det kvelden etter, og jeg har fortsatt lyst til å se henne igjen. Jeg kan jo sende en melding og si at jeg hadde det hyggelig. Hvis jeg i tillegg skal få med alt jeg glemte å spørre om til middag, kommer hun til å trenge et par minutter bare på å lese seg til siste punktum. Ville du sendt melding i kveld?
