Jeg møtte henne for noen måneder siden da jeg var på reise i utlandet. Vi kom i prat, og på en eller annen måte rakk vi innom både livet, åndelighet, filosofi og poesi før vi skiltes. Vi ble sittende i flere timer.
Vi holdt kontakten etter turen. I begynnelsen snakket vi i timevis annenhver dag. Av og til sendte jeg henne noe jeg hadde skrevet om et tema vi hadde vært inne på. Hvis vi hadde brukt halve natta på å snakke om et dikt, syntes jeg det var helt naturlig å plukke opp tråden dagen etter med noen avsnitt. For meg var det i hvert fall det.
Etter hvert fikk jeg følelser for henne og sa det til henne. Vi ble aldri et par, og med tida følte jeg at det stadig oftere var jeg som måtte ta initiativ hvis vi skulle fortsette å snakke sammen. Til slutt bestemte jeg meg for å gi slipp. Et kort farvel hadde holdt. Da hadde jeg allerede kommet på et dikt.
Det var skrevet av en kjent poet, og jeg skrev det litt om så det passet til det som hadde skjedd mellom oss. Jeg lagde også en blyantskisse av dagen vi møttes og sendte den sammen med diktet. Det var langt. Selv uten tegningen var det en sånn melding som får mobilen til å hente fram et lite rullefelt.
Mens jeg holdt på, var det fint å kunne si noe konkret om en dag som hadde betydd mye for meg. Etter at jeg trykket på send, begynte jeg å se for meg hvordan det var for henne å åpne meldingen. Før kunne vi snakke sammen i timevis. Nå hørte jeg mye sjeldnere fra henne, og der kom jeg med enda en ting som kunne ta litt tid.
Jeg lurer på hva dere kvinner synes om sånt, særlig når det kommer fra en fyr dere fortsatt holder på å bli kjent med. Ville dere lest hele diktet? Og hvor mye kommer det an på om dere egentlig hadde håpet å høre fra ham?
