Jeg vil høre om den verste sjekkereplikken som faktisk funket. Den som burde ha avsluttet samtalen før den begynte, men som på uforklarlig vis skaffet personen fem minutter til.
Her må vi ha en beskjeden definisjon av «funket». Jeg forventer ikke at et elendig ordspill førte til ekteskap, felles boliglån og en årlig krangel om bark i blomsterbedet. En latter og en samtale begge hadde lyst til å fortsette, holder lenge. En kaffeavtale teller også. At to voksne får lyst til å bli litt bedre kjent, er et solid resultat for en setning som knapt henger sammen.
Jeg ser for meg at jeg sitter ved et lite kafébord med en kopp foran hver av oss, og får høre en replikk som er gammel nok til å kreve honnørrabatt. Ville jeg stønnet oppgitt? Helt klart. Ville jeg gått? Det ville vært urettferdig mot kaffen.
Det jeg er mest nysgjerrig på, er hva som skjedde rett etterpå. Klarte personen å holde maska? Kom unnskyldningen med én gang? Eller så de så fornøyde ut med sin egen vits at jeg ville høre hva mer de hadde på lager? Det er forskjell på å servere en dårlig replikk og å sitte og vente på applaus.
Og hvis det var jeg som sa den, ville jeg hatt ordlyden gjengitt nøyaktig. Ingen pynting i etterkant for å få meg til å virke sjarmerende. Det får stå svart på hvitt hva jeg var villig til å si blant folk.
Så hva var replikken, hvem sa den, og hva skjedde etterpå? Jeg vil særlig høre om øyeblikket da noen, til tross for det de nettopp hadde hørt, bestemte seg for å fortsette samtalen.
