Jeg er en kvinne på 58, og den samme mannen har spurt meg hvor pengene mine kommer fra åtte ganger på to uker. Åtte. Nå begynner jeg å lure på om de første sju bare var øving.
Svaret er at jeg har tjent dem. Jeg har startet et selskap og er administrerende direktør. Det innebærer arbeid. Ganske mye arbeid, faktisk. Selv synes jeg ikke dette er noe stort økonomisk mysterium.
Ett spørsmål om hva jeg driver med, hadde vært en vanlig samtale. Når spørsmålet stadig kommer tilbake, føles det mer som om han venter på at jeg skal innrømme at det finnes en rik slektning, en hemmelig velgjører eller en bank som har gjort en beklagelig feil.
Jeg aner ikke hva han forventer å høre. Det er noe av det som irriterer meg. Hvordan får jeg forklart at en kvinne kan starte et firma og tjene penger på det? Jeg trodde den opplysningen hadde rukket å spre seg.
Jeg prøver også å se for meg at jeg skulle holdt på sånn med en mann. Først spurt én gang, så en gang til, og deretter fortsatt til jeg hadde kommet opp i åtte spørsmål på fjorten dager. Jeg hadde blitt flau lenge før jeg nådde det tallet.
Nå sitter jeg i stedet og lurer på hvor grundig jeg må forklare meg, og om det er sånn dating kommer til å være. Jeg klarer å drive et selskap, men for å komme meg gjennom to uker med denne mannen trenger jeg visst også en presentasjon om hvor inntekten min kommer fra.
Kanskje jeg er dømt til å være singel. Tanken har slått meg. Det har også et langt kortere svar gjort: Jeg har tjent pengene selv. Spørsmålet er om det svaret holder helt fram til gang nummer ni.
