Jeg har vært på to dater med en mann som virkelig har gjort en innsats. Han har brukt penger, laget mat og satt av både tid og oppmerksomhet. Jeg har kost meg og vil gjerne treffe ham en tredje gang. Dermed har en enkel invitasjon blitt noe som tydeligvis krever grundig saksbehandling.
Virker jeg desperat hvis jeg ber ham ut?
Jeg er en kvinne i millenniumsgenerasjonen, og han tilhører generasjon X. Det er akkurat nok til at jeg begynner å lure på om vi følger hver vår utgave av den samme uskrevne regelboka. Min mangler noen sider, men advarselen mot å virke for interessert har dessverre overlevd.
Så langt har han vist at han vil gjøre en innsats. Jeg vurderer å gjøre en innsats tilbake. På papiret virker dette mistenkelig fornuftig.
Likevel nøler jeg fordi jeg ikke vet hvordan han vil tolke det. Jeg mener jo bare: «Jeg har hatt det hyggelig med deg og vil gjerne treffes igjen.» Av en eller annen grunn er jeg redd han skal høre: «Skal vi slå sammen pensjonssparingen?»
Kanskje han ville satt pris på å merke at jeg har lagt merke til alt han har gjort. Det tar tid å planlegge en date. Å lage mat krever tross alt mer enn å velge et sted og finne skoene. Det kan godt hende han ville blitt glad for å bli invitert selv.
Men jeg vet ikke hvordan han tenker. Generasjonen hans kan ikke svare på vegne av ham, like lite som min kan svare på vegne av meg.
Det er egentlig hele situasjonen: to hyggelige dater, en omtenksom mann og en tredje date jeg har lyst til å foreslå. Ville han synes jeg var for ivrig, eller bare bli glad for at det var hans tur til å bli spurt?
