Jeg begynner å tro at det å ha en type stort sett er teori. Det høres overbevisende ut helt til noen dukker opp og ødelegger systemet.
Jeg liker tanken på at jeg vet hvem jeg blir tiltrukket av. Det gir inntrykk av en viss kontroll. Her er preferansene mine, og her er retningen kjærlighetslivet skal ta. Ryddig. Nesten klart for et regneark.
Men så kan man jo få helt latterlig god kjemi med noen som ikke passer inn i noe av dette. Hva gjør man da? Forklarer at tiltrekningen absolutt er imponerende, men at søknaden dessverre ikke oppfyller de fastsatte kravene?
Jeg mener ikke at man endrer mening etter en grundig vurdering. Jeg mener den typen tiltrekning som får hele vurderingen til å ligne en saksbehandlingsfeil. Et menneske kan være milevis unna det jeg ville kalt typen min, og likevel få min fulle oppmerksomhet uten videre.
Det irriterende er at jeg fortsatt gjerne vil påstå at jeg kjenner meg selv. Jeg skulle bare ønske at den påstanden slapp å bli utfordret av et annet voksent menneske som helt uventet viser seg å være tiltrekkende.
Har dere møtt noen som overhodet ikke var den vanlige typen deres, men hvor kjemien var helt vill? Og skrotet dere systemet etterpå, eller justerte dere det i stillhet og lot som reglene hadde vært sånn hele tiden?
