Jeg lurer på hvor mye én grense ville betydd i starten av et forhold. Hvis jeg var interessert i en kvinne, og hun fortalte at hun av religiøse grunner ville vente med sex til ekteskapet, ville jeg fortsatt hatt lyst til å bli kjent med henne og se hvor det kunne føre?
I dette tenkte tilfellet ville det å vente vært noe hun selv trodde på. Det måtte jeg tatt på alvor som en del av det å bli kjent med henne, uten å gå ut fra at hun kom til å ombestemme seg bare vi fikk mer tid sammen.
Det er derfor spørsmålet føles større enn et enkelt ja eller nei. I starten ville jeg jo ikke visst om vi noen gang kom til å ville gifte oss. Jeg ville bare visst at jeg likte henne godt nok til å ønske en date til, en samtale til, mer tid sammen.
Ville det vært nok til å fortsette? Kunne jeg kost meg med å bli kjent med henne, samtidig som jeg godtok at sex ikke ville være en del av det å date henne?
Jeg kan se for meg å være interessert og likevel kjenne på tvil. Jeg kan også se for meg å ville vite mer om henne før jeg bestemte meg for at denne ene forskjellen skulle avgjøre alt.
Så hvis dere var interessert i en kvinne som ville vente til ekteskapet av religiøse grunner, ville dere fortsatt å bli kjent med henne? Eller ville dere allerede da visst at et forhold ikke var aktuelt?
