Kjæresten min er 35. Jeg er 32. Likevel måtte jeg nylig forklare ham hvorfor han må vaske hendene etter å ha vært på do. Jeg hadde håpet vi begge var ferdige med akkurat den delen av opplæringen.
Først minnet jeg ham på det. Så gjorde jeg det igjen. Jeg drev ikke med noen gransking av hygienevanene hans. Jeg ville bare at han skulle bruke såpa. Etter flere påminnelser ble jeg så irritert at vi måtte ta hele samtalen.
Forklaringen hans var at penisen hans var ren.
Det skulle tydeligvis avgjøre saken. Dessverre hadde jeg noen oppfølgingsspørsmål om resten av badet, som ikke hadde fått en like varm anbefaling.
Det finnes dørhåndtak. Kraner. Flater andre tar på. Selv om jeg godtok vurderingen hans av egen kropp uten å be om dokumentasjon, forklarte det fortsatt ikke hvorfor han kunne hoppe over håndvasken.
Da jeg sa det, ga han seg. Han ba om unnskyldning, sa at han ikke hadde tenkt på alt det andre, og lovet å skjerpe seg. Det var jo det jeg ville høre. Jeg er glad for at han lyttet og ikke fortsatte å krangle.
Men jeg klarer ikke helt å slippe begrunnelsen han kom med først. I hans hode var det greit å ta på seg selv og deretter på andre, fordi han selv mente at han var ren. Jeg synes det er ekkelt. Og det føles respektløst at han tar den avgjørelsen på vegne av alle andre.
En del av meg lurer til og med på om dette handler om samtykke også. Samtidig vet jeg at jeg kanskje griper etter et litt stort ord fordi jeg allerede er opprørt. Akkurat den delen er jeg usikker på. At jeg vil at han skal vaske hendene, er jeg langt sikrere på.
Nå har han sagt unnskyld, og jeg prøver å finne ut om jeg klarer å slå meg til ro med det. Har andre kommet seg videre etter en sånn oppdagelse? Selve krangelen er over. Det opprinnelige forsvaret hans sitter fortsatt igjen, tilsynelatende overbevist om at det er rent.
