Jeg er nysgjerrig på de små, urimelige unntakene vi gjør for den vi er sammen med. Ta høylytt tygging. Hvis andre gjør det, kan det bli den eneste lyden jeg hører. Når kjæresten min gjør det, er det tydeligvis gitt dispensasjon.
Lyden er den samme. Hørselen min har ikke blitt oppgradert. Jeg vet bare hvem som tygger, og det ser ut til å avgjøre saken før irritasjonen rekker å komme til orde.
Det er et imponerende selektivt system. Jeg kan helt oppriktig si at jeg hater smatting, så lenge ingen stiller oppfølgingsspørsmål om personen som sitter og spiser ved siden av meg.
Jeg mener ikke noe som egentlig plager meg, men som jeg biter i meg fordi vi er sammen. Jeg tenker på en helt vanlig liten uvane som burde irritere meg, ut fra alt jeg ellers vet om meg selv, men som bare ikke gjør det. Kanskje jeg knapt legger merke til den før noen andre gjør akkurat det samme. Da viser det seg at reglene mine fortsatt gjelder.
Det er litt komisk å ha så bestemte meninger, og så gi ett menneske et varig fritak. Ingen søknad, ingen prøvetid. Vedkommende har bare lov.
Så hvilke unntak gjør dere? Hva gjør kjæresten din som du lett finner deg i, kanskje til og med blir litt glad av, når nøyaktig det samme fra hvem som helst andre ville fått deg til å se etter et annet sted å sitte?
