Jeg skulle ønske jeg kunne hoppe over datingen og gå rett til den delen der vi gjør husarbeid sammen. Jeg skjønner at det er et litt spesielt romantisk tilbud. Det glitrer ikke akkurat av det. Til gjengjeld kan det hende gulvet blir rent.
Når jeg ser for meg et forhold jeg faktisk ville trivdes i, tenker jeg på to mennesker i femtiårene som går en tur i parken, kommer hjem, setter på en film og slapper av. Ingen trenger å legge store planer. Vi skal være sammen. Det holder.
Jeg vet jo at man ikke må være i femtiårene for å ha det sånn. Det er bare bildet som dukker opp når jeg tenker på hva jeg ønsker meg. Hjernen min virker eldre enn resten av meg. Den har lest om alle de spennende aktivitetene og vil helst sette seg litt.
Fester og reiser frister meg ikke slik det ser ut til å friste andre. Selv starten på et forhold, som visstnok skal være noe av det mest spennende, føles som en etappe jeg må gjennom for å komme dit jeg vil.
Jeg vil dele en vanlig dag med noen jeg er trygg på. Gjøre litt hjemme, få litt frisk luft og se en film. Vi kunne hatt en fullstendig begivenhetsløs dag og begge vært godt fornøyde.
Problemet er selvfølgelig at jeg vil ha tryggheten ved å kjenne noen godt, samtidig som jeg helst vil hoppe over delen der vi blir kjent. Jeg ser at det er vanskelig å få til. Men hvis det går an å begynne med turen i parken, vil jeg gjerne det.
