Jeg er en kvinne i trettiårene som nylig begynte å date igjen etter noen års pause. Singel hadde jeg vært enda lenger. Siden jeg kom tilbake på appene i oktober, har jeg oppdaget at folk har overraskende god tid til å snakke om hvorvidt de har tid til å møtes.
Den første runden varte i tre uker. Å kalle det et forhold blir å ta i, men «en meldingssamtale» sier for lite om alt arbeidet som gikk med. Hver gang det ble snakk om å møtes, var han for sliten eller for opptatt. Til slutt avsluttet jeg det. Vi hadde klart å holde kontakten gående i tre uker uten å utsette oss for en eneste date.
En annen mann virket lovende. Vi snakket sammen hver dag i en uke, og han sendte god morgen-meldinger. Med såpass jevn kontakt føltes det naturlig å avtale å møtes. Så glemte han å planlegge daten vår.
Jeg slettet nummeret hans. Jeg skjønte ikke hvordan han kunne huske å hilse på meg hver morgen, men glemme at vi faktisk skulle treffes. Jeg hadde tydeligvis fått en fast plass blant morgenvarslene hans.
I dag sa en tredje mann at jeg ikke var verdt tiden hans fordi jeg ikke ville fortelle ham alt jeg liker seksuelt. Jeg kan godt ha en eventyrlysten side og samtidig velge når jeg vil dele den. Begge deler får fint plass i samme person.
Kommentaren irriterte meg. Men hele rekken av opplevelser har også gjort meg motløs. Jeg ønsker meg noe ordentlig. Jeg vil bli kjent med noen uten å bli presset til å dele mer enn jeg er komfortabel med. I det siste virker det som om selv en første date krever forhandlinger jeg ikke visste at jeg hadde meldt meg på.
Jeg blir sittende fast mellom å holde på grensene mine og å lure på om det betyr at jeg blir alene. Jeg skulle gjerne møtt noen utenom appene, men det har heller ikke skjedd. Så nå er jeg tilbake og prøver å finne ut om noen andre har tenkt å møte opp i virkeligheten.
