Jeg matchet med en kvinne på Hinge og svarte på en av profiltekstene hennes. Den første meldingen jeg fikk tilbake, tok samtalen i en litt annen retning enn ventet: «Du, vi burde egentlig bli venner.»
Vi har samme etniske bakgrunn, og hun forklarte at hun ikke hadde møtt så mange med den bakgrunnen her i området. Det var grunnen hun ga. Vennlig, tydelig og irriterende fri for skjulte beskjeder.
Jeg hadde gått inn i samtalen med de vanlige forventningene til en datingapp. Man matcher, prater litt og finner ut om det kan bli noe. Hun foreslo en annen, helt rimelig mulighet: å bli kjent uten å date. Appen tillater visst det også.
Jeg skjønner godt at hun ønsker seg det. Det kan være fint å møte noen som deler en del av bakgrunnen din, særlig når det ikke er så mange av dere i nærheten. Vi har allerede noe å snakke om utover hvordan uka går, etterfulgt av en kort rapport om været.
Problemet er at jeg er interessert nok til å lure på om et vennskap etter hvert kunne blitt et forhold. Dermed blir det litt mer komplisert for meg å takke ja enn det kanskje var for henne å spørre.
Hun har ikke sagt at vennskap er en innledende runde. Det er ingen nevnt prøvetid der godkjente kandidater går videre til en middag for to. Hele den romantiske muligheten kommer fra meg.
Jeg har ikke bestemt meg. Jeg kan ta henne på ordet og se om vi faktisk liker å snakke sammen. Men jeg kan også oppdage at jeg er så opptatt av et mulig forhold at jeg ikke klarer å sette pris på vennskapet hun tilbyr.
Foreløpig har jeg en match, en felles bakgrunn og én ganske rett fram melding. Likevel har jeg klart å gjøre det til en utredning.
