I går kveld fikk jeg øyekontakt med en kvinne på en klubb, og nesten med en gang sto vi og danset sammen. En liten stund gikk det overraskende bra, særlig med tanke på hvor mye jeg pleier å overtenke sånt.
Jeg liker å gå ut. Jeg liker musikken, synes jeg danser ganske greit og er rimelig fornøyd med hvordan jeg ser ut. Jeg smiler også når jeg snakker med folk, enten jeg er tiltrukket av dem eller ikke. Grunnutstyret ser altså ut til å virke.
Det er når jeg åpner munnen, det blir mer ustabilt.
Jeg har ikke vært så mye på klubb, og jeg bruker litt tid på å komme på svar. Noen klarer å finne en morsom eller flørtende kommentar akkurat når de trenger den. Hos meg er det lengre saksbehandlingstid.
Men der sto vi altså og danset. Jeg spurte hva hun het. Så sa jeg at jeg likte hatten hennes.
Kort tid etter gikk hun.
Det var hele samtalen. Ingen stor tabbe, ingen fornærmelse, ingen dramatisk avvisning. Bare en lovende start som så ut til å miste all fart da jeg begynte å snakke. Hatten hadde fått sitt kompliment. Oppdrag utført, tydeligvis.
Jeg tolket det som at hun mistet interessen, men jeg vet jo egentlig ikke hvorfor hun gikk. Vi hadde knapt rukket å snakke sammen. Å følge etter henne for å be om en evaluering ville neppe ha hjulpet.
Jeg tok det ikke så tungt og fortsatte kvelden. Jeg var fortsatt et sted jeg hadde lyst til å være, med musikk jeg likte. Det er et helt greit utbytte av en tur ut.
Men jeg vil gjerne bli bedre på det som skjer mellom øyekontakten og øyeblikket hun forsvinner i mengden. Jeg har lyst til å møte kvinner, men vet ikke helt hvordan jeg får en kort samtale til å føles som flørt og ikke bare utveksling av opplysninger.
Jeg kan spørre om et navn. Jeg kan verdsette en hatt. Det er fortsettelsen jeg mangler.
