En fiktiv satire fra arbeidslivet.
Vi var på jobbreise ved et femstjerners hotell i Afrika. Dagene besto av presentasjoner, nøkkeltall og kaffe som så viktigere ut enn den smakte.
Om kvelden hadde sjefen andre møter. De sto ikke i programmet.
Hun var gift. Jeg visste ikke hvilke avtaler hun hadde hjemme, og hadde ingen planer om å starte en undersøkelse. Jeg ønsket å spise middag, lese e-post og bli ferdig med konferansen.
Et uventet tillegg til arbeidsoppgavene
Den tredje kvelden ba hun meg om en liten tjeneste.
«Hvis mannen min spør, jobbet vi med presentasjonen etter middag.»
Jeg så på henne. Presentasjonen hadde allerede vært vist. Den hadde ikke blitt bedre av flere timer sammen heller, men det var et annet problem.
«Det gjorde vi jo ikke», sa jeg.
Hun smilte slik folk gjør når de tror du har misforstått noe de helst vil slippe å forklare.
«Du vet hva jeg mener.»
Ja. Det var nettopp det som gjorde tjenesten mindre liten.
En grense uten et foredrag
Jeg sa at jeg ikke ville bekrefte en historie som ikke stemte. Jeg stilte ingen spørsmål om hvem hun møtte, og holdt ingen tale om ekteskapets tilstand. Jeg ville bare ikke bli en del av forklaringen hennes.
Resten av middagen var litt stiv. Hotellet hadde god service, men ingen egen avdeling for å hente inn igjen den stemningen.
På vei hjem gikk jeg gjennom reiseregningen. Fly, hotell, transport. Alt lot seg plassere.
Det uoffisielle ansvaret for sjefens privatliv lot jeg stå utenfor. Det var verken avtalt eller refusjonsberettiget.
