Før dette forholdet likte jeg livet mitt. Jeg hadde lykkes med mye, hadde tro på meg selv og var stolt av det jeg hadde bygget opp. Alt var ikke perfekt, men jeg kunne se meg rundt og kjenne igjen innsatsen som lå bak.
Så ble jeg dypt forelsket i en vakker kvinne, og lot den følelsen bestemme mer enn den burde.
Det var varselsignaler. Det er noe av det vanskeligste å innrømme, for jeg kan ikke si at jeg ikke hadde noen grunn til å ane uråd. Jeg lyttet til det hun sa, og la mer vekt på ordene enn på det hun gjorde. Når det ikke stemte overens, fant jeg stadig plass til enda en forklaring.
Jeg ville tro henne. Samtidig stolte jeg på min egen dømmekraft. Jeg hadde tatt gode valg på andre områder i livet, og tok med meg den selvtilliten inn i et forhold der jeg ikke fulgte godt nok med.
Tiltrekningen var sterk, og jeg følte meg nært knyttet til henne. Der og da gjorde det meg trygg. Nå ser jeg hvor lite det egentlig fortalte meg om hvor ærlig hun var, eller om jeg kunne stole på henne.
Følgene har vært ødeleggende. Jeg har ingen ryddig liste over alt jeg har mistet, og jeg kan heller ikke forklare hele historien med hennes oppførsel alene. Jeg tok valg. Jeg overså ting. Jeg har også ansvar for hvordan jeg selv reagerte.
Men det ansvaret fjerner ikke smerten ved å føle seg ført bak lyset. Begge deler er der samtidig. Jeg er sint for det som skjedde, og frustrert over at jeg fortsatte å tro på noe handlingene hennes ikke ga meg grunnlag for.
Før trodde jeg at det vanskeligste med å skape seg et godt liv var selve arbeidet. Nå prøver jeg å forstå hvordan jeg kunne bli så uforsiktig med noe jeg satte så høyt.
Det tar tid å bygge opp et liv. Et forhold kan rokke ved det mye raskere. Jeg lurer på hvor mange andre menn som kjenner seg igjen: De stolte på seg selv på alle andre områder, men endte likevel med det samme spørsmålet. Hvorfor fortsatte jeg å bortforklare det jeg allerede så?
