De tre siste datene mine har endt med omtrent samme beskjed: De får mer en vennefølelse. Ulike mennesker, samme utfall. Nå kjenner jeg formuleringen så godt at jeg nesten hører den før den blir sagt.
Jeg er 29 og har vært på noen dater innimellom. I det siste har det begynt å føles som om jeg bruker tid og penger på å få et svar jeg allerede regner med. Uansett hvordan det går underveis, ligger forventningen der: Dette ender nok som sist.
Jeg vet at ingen skylder meg å bli interessert. Det er heller ikke det jeg ønsker. Men det svir likevel å bli sett på som en venn når jeg møtte opp med håp om at det kunne bli noe mer. Etter tre slike runder har skuffelsen begynt å komme på forskudd.
Jeg fortsetter ikke som venn etterpå. Når noen forteller meg hva de føler, tar jeg dem på ordet og avslutter der. Jeg vil ikke bli værende og gå rundt med et stille håp om at de skal ombestemme seg. Samtidig betyr det at hvert forsøk får en ganske tydelig slutt. Vi møttes, det ble ikke noe, og så har vi ikke mer kontakt.
Det som plager meg nå, er hvor lite lyst jeg har til å prøve igjen. Det er ingen jeg gleder meg til å møte. Tanken på en ny date gjør meg mer sliten enn spent. Jeg klarer fint å se for meg innsatsen det krever. Det er vanskeligere å kjenne hva som skulle få meg til å ville gjøre den.
Tre dater sier ikke hvordan resten av livet blir. Det vet jeg, særlig når jeg skriver det ned. Likevel er det disse erfaringene jeg har nærmest, og akkurat nå veier de tyngre enn muligheten for at neste gang kan bli annerledes.
Før lurte jeg på om dating kunne føre til kjærlighet. Nå stopper jeg ved spørsmålet før det: Har jeg i det hele tatt lyst til å gå på en ny date? Akkurat nå har jeg ikke det.
