En kollega kom bort til meg, ba om nummeret mitt og sa at hun ønsket et forhold. Det var en ganske tydelig åpning. Jeg slapp å tolke tegnsetting eller spørre noen hva et vink på tvers av rommet egentlig betydde.
Jeg fortalte at jeg aldri hadde vært i et forhold før. Hun sa at vi kunne være venner først. Det hørtes fornuftig ut: Vi kunne bli kjent og se hvordan det gikk. Jeg oppfattet at ordet «først» hadde en viss betydning.
Vi dro ut sammen. På et tidspunkt matet hun meg mens jeg kjørte, noe jeg ikke hadde sett for meg. Det beviste selvfølgelig ingenting, men bidro til følelsen av at dette kanskje kunne bli noe. Erfaringen min var begrenset. Samlingen av detaljer jeg ikke visste hvordan jeg skulle tolke, var i god vekst.
Noen dager senere spurte jeg om hun fortsatt var interessert i meg. Hun sa nei. Hun ville bare være venner.
Jeg ble forvirret, med tanke på hvordan det hele hadde begynt. Men jeg hadde stilt et direkte spørsmål og fått et direkte svar, så jeg tok henne på ordet. Vi var venner. Uansett hva jeg hadde trodd underveis, var det der vi sto nå.
Senere snakket jeg åpent med henne om at jeg hadde lyst til å be ut en annen kvinne. Det virket som en naturlig ting å snakke om når vi nå var venner. Hun ga meg råd og oppmuntret meg.
Likevel sitter jeg fortsatt og lurer på hvordan jeg skal forstå henne. Er hun tiltrukket av meg, eller støtter hun meg bare i å prøve med en annen? Det tydeligste hun har sagt, er at hun vil være venner. Jeg prøver å forholde meg til det uten å gjøre hvert oppmuntrende ord til en ny vending i historien.
