Jeg har vært forelsket i en kvinne på jobben i to år. På den tiden har jeg ikke gjort noe med det. En imponerende konsekvent framgangsmåte, hvis målet var å få vite minst mulig.
I dag kom hun bort og spurte om en eldre mann jeg jobber med. Hun ville vite om han sto på vaktlista.
Det var hele spørsmålet. En kollega lurte på om en annen kollega skulle på jobb. På papiret helt vanlig. I hodet mitt ble det straks noe som måtte tolkes.
Jeg vet ikke hvorfor hun spurte. Kanskje hun bare lurte. Kanskje hun er interessert i ham. Jeg rakk til og med å tenke at hun prøvde å gjøre meg sjalu, selv om jeg ikke har noe konkret å bygge det på heller.
Det vanskelige er at jeg har likt henne i to år uten å ta noe initiativ. Nå har ett spørsmål om en annen mann fått meg til å føle at jeg ikke har en sjanse. Det har ikke skjedd noe mellom oss som faktisk forteller meg hvor jeg står.
Hun sa ikke at hun likte ham. Hun sa heller ikke at hun ikke var interessert i meg. Hun spurte om han skulle jobbe i dag.
Jeg skulle gjerne visst om det betydde noe. Det eneste jeg sikkert vet at hun ønsket svar på, var når han var på jobb.
