Jeg har vært sammen med kjæresten min i fem og en halv måned, og jeg synes vi har det kjempebra. Jeg er 27, hun er 24, og hun er omtrent perfekt i mine øyne. Magen min har nylig bedt om å få legge inn en merknad.
Det har vært to hendelser. To er kanskje et tynt grunnlag, men begge observasjonene ble gjort på svært nært hold.
Den første gangen satt vi og så på TV. Jeg strakte meg etter hånden hennes. En ganske trygg romantisk gest, skulle man tro. Det var en buse på den.
Jeg lot det gå. Sånt skjer. Folk har neser, og av og til svikter rutinene. Jeg hadde det bra i forholdet og hadde ikke tenkt å gjøre én ekkel oppdagelse til en stor sak.
Så kom dagen i dag. Det er mindre enn en time siden, og jeg kjenner det fortsatt.
Jeg prøvde å ta initiativ til litt nærhet og bøyde meg ned for å kysse henne på magen. Der oppdaget jeg slim og spytt etter at hun hadde hostet. Vi hadde røykt, og hun hoster mye når vi gjør det, så opphavet var det ingen tvil om.
Det jeg ikke skjønner, er hvordan hun ikke hadde merket at det lå der.
Jeg forstår at folk hoster. Jeg forstår også at kroppen av og til produserer ting ingen har bestilt. Men det var nok på magen hennes til at jeg virkelig lurte på hvordan hun kunne ha unngått å merke det før jeg kom dit.
Den romantiske stemningen overlevde ikke funnet. Jeg kjemper fortsatt mot brekningene mens jeg skriver dette. Kroppen min kunne gjerne ha registrert at vi nå er ute av selve situasjonen.
Og jeg er fortsatt veldig forelsket i henne. Det er det absurde. Etter fem og en halv måned er jeg glad for å være sammen med henne, samtidig som jeg prøver å komme meg etter to opplevelser jeg helst skulle vært foruten.
Hadde jeg ikke vært så betatt, ville det vært slutt. I stedet sitter jeg her og prøver å ikke kaste opp, og synes fortsatt hun er fantastisk.
