Kjæresten min pleide å vise meg bildegalleriet på telefonen sin helt åpent. Der var det mange bilder av en nær venninne. Flere av henne enn av meg. Det hadde kanskje ikke plaget meg så mye hvis han ikke også hadde sagt at han bare beholdt bilder som var viktige for ham, og slettet resten.
Jeg er 26, og han er 34. Vennskapet deres var ikke noe problem for meg i utgangspunktet. De snakket mye sammen og pleide å møtes ofte, men jeg var ikke bekymret bare fordi han hadde en nær venn som var kvinne.
Etter hvert begynte likevel bildene å føles rare. Hver gang jeg så hvor mange han hadde av henne, tenkte jeg på det han hadde sagt om hvilke bilder han tok vare på.
Da jeg tok det opp, gikk han i forsvar. Han sa at jeg hadde misforstått, og tilbød meg å se gjennom telefonen. Jeg takket ja. Det jeg fant, gjorde ikke samtalen enklere.
Bildene fra vår første tur som par var borte fra galleriet. Han hadde flyttet dem til en minnepinne. Bildene av henne lå fortsatt på telefonen. Han lagrer ikke engang bildene jeg sender ham på WhatsApp, men han hadde tatt skjermbilder av forsvinnende bilder hun hadde sendt på Instagram.
Han sa at det aldri hadde skjedd noe mellom dem. Han sa også at jeg ikke hadde bedt ham slette bildene hennes. Forklaringen på at han hadde flyttet mine, var at de betydde mer for ham.
Jeg hørte hva han sa, men det hjalp ikke. Den første turen vår var viktig for meg. Det gjorde vondt å oppdage at bildene derfra var flyttet bort fra stedet der han hadde sagt at han beholdt de viktige bildene, selv om de ikke var slettet.
Han ble veldig følelsesladet under krangelen, og etter det klarte jeg ikke å si så mye. Jeg satt igjen lei meg og forvirret. Han forsikret meg om at det ikke var noe mellom dem, men jeg klarte ikke å få det til å stemme med det jeg hadde sett.
Jeg tror han elsker meg. Akkurat nå føler jeg meg ikke ønsket, og forklaringene hans får meg ikke til å kjenne den kjærligheten. Jeg vil fortsatt at vi skal få det til. Hva må skje for at jeg skal føle den igjen?
