Kjæresten min spør om jeg fortsatt er tiltrukket av ham. Det er jeg. Det vanskelige er å forklare at jeg kan synes han er attraktiv og samtidig kjenne meg utrygg når vi skal være intime. Etter mange nok løgner er det ikke lenger så enkelt å være nær.
Vi er begge 24 år, har vært sammen i to år og bodd sammen i et halvt. De første månedene var fine. Så begynte småtingene. Han sa han skulle komme klokka åtte, men så ble den ni. I starten var det lett å finne forklaringer og la det gå.
Det siste året har jeg sett ham lyve om ting som ikke hadde noe med meg å gjøre, blant annet juridiske saker og forhold som gjaldt venner og familie. Det gjorde noe med hvordan jeg hørte på ham. Hvorfor skulle akkurat jeg få den sanne versjonen?
Etter hvert har jeg tatt ham i flere titalls løgner. Noen har vært så meningsløse at jeg nesten blir mer forvirret av dem enn av de store. Hvorfor si at du ikke har spist lunsj når du har det? Andre har såret meg direkte, som da han nektet for å ha en profil på sosiale medier hvor den eneste vennen hans var en annen kvinne han hadde kontakt med.
Vi har snakket om dette så mange ganger at jeg blir sliten bare av tanken på enda en samtale. Den siste måneden har jeg sagt tydeligere hvor vondt det gjør. Vi har ikke alltid snakket sammen på en god måte. De siste par samtalene har likevel føltes mer konstruktive, og det vil jeg ta på alvor.
Men jeg vet fortsatt ikke om han er blitt ærligere, eller bare flinkere til å skjule ting. Jeg liker ikke å gå rundt med den mistanken. Den forsvinner heller ikke fordi vi har hatt en bedre samtale.
Nå er han frustrert over at vi har så lite intimitet. Jeg prøver å forklare at tiltrekningen er der, men at handlingene hans gjør det vanskelig å slappe av sammen med ham. Jeg tror ikke han forstår hvor tett dette henger sammen for meg.
Jeg vil ikke slå opp. Jeg håper fortsatt vi kan reparere forholdet. Men kan vi bygge opp tilliten igjen når jeg ikke engang vet om han har sluttet å lyve?
