Det er mye i forholdet vårt jeg må be om lov til. Å bli forelsket visste jeg ikke at jeg burde spørre om. Det bare skjedde. Nå prøver jeg å finne ut hvordan jeg skal leve med det uten å miste en relasjon jeg fortsatt ønsker å være i.
Jeg holder noen detaljer for meg selv, så ingen av oss skal kunne kjennes igjen. Vi har en avtalt maktdynamikk, omtrent som et eier- og slaveforhold. Den andre personen bestemmer over mange deler av livet mitt, og jeg ber om tillatelse til mye. Jeg har valgt dette selv og samtykker fullt og helt. Det er en dynamikk jeg ønsker.
Den andre treffer flere. Jeg gjør ikke det. Slik har avtalen vært fra starten, og jeg visste at personen var polyamorøs. Jeg har ikke noe imot at de dater andre, selv om jeg skulle ønske jeg hadde den samme friheten.
Det jeg ikke var forberedt på, var hvor forelsket jeg skulle bli. Denne personen er blitt den viktigste for meg. Jeg er helt betatt, sånn at det nesten er litt flaut å si det høyt. Å kalle det nærhet eller tilknytning blir bare en måte å gå rundt det jeg allerede vet: Jeg er forelsket.
Vi har snakket om det. Den andre er veldig glad i meg, men føler ikke det samme, og kommer sannsynligvis aldri til å gjøre det. Jeg sitter ikke og venter på et skjult svar. Beskjeden har vært tydelig, og det setter jeg pris på, selv om det gjør vondt.
Jeg har også fått høre at det er greit å si hva jeg føler. Likevel har jeg bestemt meg for å slutte med det. Hver gang jeg uttrykker kjærligheten min, blir jeg minnet om at den ikke blir gjengjeldt. Det gir meg lite trøst å gjenta det.
Jeg har aldri opplevd ulykkelig kjærlighet før. Jeg vet ikke hvor vanlig dette er i et forhold som vårt, eller hvordan andre håndterer det. Jeg vil trekke meg litt tilbake følelsesmessig, men jeg setter fortsatt pris på nærheten og dynamikken mellom oss.
Kan jeg finne en måte å ha det godt med å elske noen som ikke elsker meg tilbake? Eller ber jeg meg selv om å slutte å føle noe, samtidig som jeg blir værende akkurat der følelsene oppsto?
