For et par uker siden hadde jeg og partneren min en krangel som ble altfor høylytt. Vi sa begge ting vi ikke mente. Så sa jeg noe jeg ikke har klart å ta tilbake: at oppførselen deres hadde fått meg til å tvile på om jeg burde ha fridd.
Jeg prøvde å rette det opp med én gang. Sa at jeg var frustrert, at jeg ikke mente det. Men da var det allerede sagt. Partneren min hadde hørt meg sette spørsmålstegn ved en avgjørelse vi skulle bygge framtiden vår på.
Vi er fortsatt forlovet. Vi fortsetter å planlegge. Ingenting er offisielt satt på vent, og det burde kanskje vært betryggende. Likevel føles det annerledes mellom oss. Jeg klarer ikke helt å forklare det mer presist. Planene går videre, men nærheten er ikke helt tilbake.
Jeg har bedt om unnskyldning flere ganger, og ment det hver gang. Jeg tror ikke at et visst antall unnskyldninger gjør meg ferdig med saken. Jeg vil bare at partneren min skal forstå hvor mye jeg angrer. Samtidig vet jeg ikke om det hjelper å gjenta det, eller om jeg bare minner om den samme setningen igjen.
Det som plager meg mest, er hvor konkret jeg var. Jeg sa ikke bare noe om selve krangelen. Jeg dro inn frieriet og fikk det til å høres ut som om jeg hadde gått rundt med en skjult tvil om oss. At jeg etterpå forklarte at jeg var sint, fjerner ikke det partneren min hørte.
Jeg kan forklare frustrasjonen jeg kjente akkurat da. Jeg kan si igjen at jeg ikke mente det. Men jeg kan ikke bestemme når forklaringene mine skal være nok, eller når det skal føles trygt å stole på dem.
Så vi fortsetter med forlovelsen, mens jeg prøver å forstå avstanden som fortsatt er der. Sa jeg noe vi trenger mer tid for å komme oss gjennom? Eller har det endret hvordan partneren min hører det jeg sier om framtiden vår?
